Jeg får ikke sove. Jeg har prøvd litt av hvert og har satt opp vinduet selv om det er kaldt ute (ja, nå er det kaldt i Australia, kaldere enn i Norge...). Derfor prøver jeg heller å få tida til å gå med å skrive på denne bloggen min. Det er ikke så veldig ofte jeg får lest andres blogger, men en ting jeg har merka meg er at folk, kanskje flest jenter, veldig ofte skriver om de små gledene i livet - en fin 50-tallskjole de fant på loppemarked, en vakker sang de har oppdaget fra en (gjerne ukjent) artist eller en koselig kveld med gode venner og fin mat. Så nå skal jeg óg skrive om en liten glede i livet mitt.

Vi (jeg og diverse andre) har ofte snakket om at livet skulle vært mer som en musikal. Man skulle kunne gå nedover gata og plutselig se en tilfeldig fyr begynne å danse og synge om noe som skjedde i livet hans. Så skulle hele gata slutte med det de holdt på med og bli med i koret, ta bakern og blomsterhandleren i armen og danse nedover hovedgata til musikken stopper og alle går tilbake til sine gjøremål. Og akkurat dette skjedde med meg for noen dager siden, om enn litt mindre dramatisk.

Newtown, området jeg bor i i Sydney, ligger litt unna sentrum, og er fullt av små utekafeer og alternative butikker og restauranter, blant annet en peruansk og en dansk (!) restaurant rett rundt hjørnet. Menneskene som bor her er unge, gjerne studenter, og veldig mange er kunstnere eller musikere. Det er alltid liv og mange mennesker i gatene, både dag og natt. Jeg liker godt å bo her. En kveld for ikke så lenge siden gikk jeg hjem fra universitetet, nedover gata jeg alltid går på, og hørte plutelig musikk fra en av sidegatene. Jeg bestemte meg for å se litt nærmere på det. Da jeg kom ned så jeg at noen hadde stilt seg opp inne i en liten paviljong i krysset mellom to gågater; tre menn med gitar, en liten tromme og trekkspill. De hadde ingen pengekasse eller flosshatt til å samle penger i, men bare satt og spilte for moro skyld. Og ikke bare kom flere og flere bort for å høre på, men et gammelt par begynte plutselig å danse vals eller ett eller annet ved siden av det lille bandet. Og plutselig var det flere som ville gjøre det samme, unge par som gikk hånd i hånd stoppet og ble med i dansen. Etter hvert begynte bandet å spille kjente sanger (kjente for aussiene, ikke for meg), og flere ble med å synge, og mange ble der og sang og pratet med hverandre helt til det mørknet og gatelysene lyste opp. Det var folkelig og fint, en morsom liten kveld i mitt liv.

(http://





www2.warwick.ac.uk/fac/arts/film/undergrads/outlines/fi101/singin_in_the_rain.jpg)