The End!

 Jeg er ferdig med studiehalvåret (som varte bare tre måneder for meg), har flyttet ut av min lille leilighet i en av verdens vakreste byer, har tilbrakt tre dager på sykehus for første gang i mitt liv, vært på avskjedsfester- og middager for diverse folk som reiser hjem og ser nå at min tid i Australia nærmer seg slutten. I morgen drar jeg til New Zealand i to uker, og etter det har jeg bare noen få dager i Sydney før jeg reiser heim te mor. Jeg føler meg ikke ferdig med Australia ennå - det er fortsatt masse jeg gjerne vil se og mennesker jeg skulle likt å bli bedre kjent med. Men det er noe spesielt med å dra hjem til et sted hvor jeg kjenner mange, hvor familien min er og venner som har kjent meg lenger enn noen få måneder og der sola skinner til langt på natt!

Men jeg er veldig klar for min siste reise i Oseania, og om en liten stund er dette meg og en av mine tyske venner, på vandring gjennom New Zealand...

Youth Street

Nå er det vinter i Australia, og faktisk ganske kaldt (jakke-vær av og til). Det er altså slutt på ettermiddager på stranda og utekino i parken, og jeg må finne på andre ting å bruke fritiden på. Én av de tinga er Youth Street, ungdomsarbeidet til ywam. Hver lørdag kommer ungdommer fra 12-17 år og lærer å skate, spille i band, tegne/graffiti og spille basket. Og etterpå er det møte. Området er ikke det beste i Sydney, det er lite å gjøre for barn og unge og mange kjeder seg. Derfor er det ganske mange som kommer, og det er overraskende hvor lett det er å komme i kontakt med mange av dem og hvor gøy vi faktisk har det sammen! En av de første kveldene var det flere som ble kristne også! Jeg liker meg der.

To av de andre lederne (Brian og Suzanne) er veldig kule, synes jeg...

Skatekonkurranse på kvelden. PS: jeg er veldig fornøyd med layouten her på bloggen min, bilder til høyre og venstre og bildetekst og mellomrom akkurat der det skal være;) jess!

Jeg får ikke sove. Jeg har prøvd litt av hvert og har satt opp vinduet selv om det er kaldt ute (ja, nå er det kaldt i Australia, kaldere enn i Norge...). Derfor prøver jeg heller å få tida til å gå med å skrive på denne bloggen min. Det er ikke så veldig ofte jeg får lest andres blogger, men en ting jeg har merka meg er at folk, kanskje flest jenter, veldig ofte skriver om de små gledene i livet - en fin 50-tallskjole de fant på loppemarked, en vakker sang de har oppdaget fra en (gjerne ukjent) artist eller en koselig kveld med gode venner og fin mat. Så nå skal jeg óg skrive om en liten glede i livet mitt.

Vi (jeg og diverse andre) har ofte snakket om at livet skulle vært mer som en musikal. Man skulle kunne gå nedover gata og plutselig se en tilfeldig fyr begynne å danse og synge om noe som skjedde i livet hans. Så skulle hele gata slutte med det de holdt på med og bli med i koret, ta bakern og blomsterhandleren i armen og danse nedover hovedgata til musikken stopper og alle går tilbake til sine gjøremål. Og akkurat dette skjedde med meg for noen dager siden, om enn litt mindre dramatisk.

Newtown, området jeg bor i i Sydney, ligger litt unna sentrum, og er fullt av små utekafeer og alternative butikker og restauranter, blant annet en peruansk og en dansk (!) restaurant rett rundt hjørnet. Menneskene som bor her er unge, gjerne studenter, og veldig mange er kunstnere eller musikere. Det er alltid liv og mange mennesker i gatene, både dag og natt. Jeg liker godt å bo her. En kveld for ikke så lenge siden gikk jeg hjem fra universitetet, nedover gata jeg alltid går på, og hørte plutelig musikk fra en av sidegatene. Jeg bestemte meg for å se litt nærmere på det. Da jeg kom ned så jeg at noen hadde stilt seg opp inne i en liten paviljong i krysset mellom to gågater; tre menn med gitar, en liten tromme og trekkspill. De hadde ingen pengekasse eller flosshatt til å samle penger i, men bare satt og spilte for moro skyld. Og ikke bare kom flere og flere bort for å høre på, men et gammelt par begynte plutselig å danse vals eller ett eller annet ved siden av det lille bandet. Og plutselig var det flere som ville gjøre det samme, unge par som gikk hånd i hånd stoppet og ble med i dansen. Etter hvert begynte bandet å spille kjente sanger (kjente for aussiene, ikke for meg), og flere ble med å synge, og mange ble der og sang og pratet med hverandre helt til det mørknet og gatelysene lyste opp. Det var folkelig og fint, en morsom liten kveld i mitt liv.

(http://





www2.warwick.ac.uk/fac/arts/film/undergrads/outlines/fi101/singin_in_the_rain.jpg)

Noen har kommentert at det virker som om jeg ikke studerer her nede, og det stemmer selvfølgelig ikke (bare se på dette bildet!). Det er bare ikke like interessant å skrive om gruppeframføringer og oppgaveskriving som å fortelle om reiser og små turer jeg drar på.

Men akkurat nå holder jeg på med en oppgave som faktisk gjør meg veldig glad! Jeg analyserer Bob Dylan-albumet "Slow Train Coming," som har mange av mine yndlingssanger. Det er det første albumet han skrev etter at han ble kristen. Musikkstilen og framføringen er ganske lik som før, men alle tekstene handler om Gud og forholdet til ham, og mange kritiserte ham for det, noe jeg syns er litt interessant. Selv om han har vært litt fram og tilbake etter det er det i hvertfall ganske tydelig at han på den tiden syntes det var mindre viktig å beholde sine gamle fans enn å synge om det han trodde var sant. Her er begynnelsen på en av sangene hans, "I believe in you":


They ask me how I feel
And if my love is real
And how I know I'll make it through
And they, they look at me and frown
They'd like to drive me from this town
They don't want me around
'Cause I believe in you.

They show me to the door
They say don't come back no more
'Cause I don't be like they'd like me to
And I, I walk out on my own
A thousand miles from home
But I don't feel alone
'Cause I believe in you.

I believe in you even through the tears and the laughter
I believe in you even though we be apart
I believe in you even on the morning after
Oh, when the dawn is nearing
Oh, when the night is disappearing
Oh, this feeling is still here in my heart.

Bob Dylan 1979

Min fyrste syttande mai i eit framand land

Nå går det mot slutten av min første 17. mai utenfor Norge. Vi har vunnet grand prix, hundrevis av Nordmenn var med på feiring i Sydney og vi har masjert i tog nedover byens hovedgate. Dessuten vant jeg et vaffeljern i Sjømannskirkens lotteri i parken - mange grunner til å være glad!

Jeg spiste 17.mai-frokost sammen med en gjeng norske (og ganske mange svenske..) studenter, gikk i tog i byen med både korps og allsang og avsluttet feiringen med fest ved havna. Det var gøy å se så mange av våre kjære landsmenn samlet i byen, og alle var opptatt av å gjøre så mange norske ting som mulig. Vi spiste lunsj med røde, hvite og blå servietter og DJen på festen spilte bare band som DDE, Briskeby og a-ha. Det var likevel ganske mye som manglet som var litt for annerledes og som jeg savnet. Så for å feire mitt land (som jeg er veldig glad i) har jeg laget en liten liste over ting jeg liker ved Norge:




• Noen ting kan man snakke med alle i landet om – vi ser de samme nyhetene, samme gamle NRK-underholdning og man finner felles kjente med nesten alle
• Naturen er alltid nær, og man kan gå langt uten å møte et menneske
• Båtturer på sjøen om sommeren
• Frisk luft!
• Kald vinter – man kjenner seg levende når man går fra et 22 graders rom ut i -10.
• Selvironien – mange fra andre land har den ikke på samme måte
• Leverpostei! Jeg savner det mer enn både prim og brunost…
• Våren (som jeg gikk glipp av i år..)
• Stipendordningen – mine amerikanske venner tror ikke på den!
• Kongen! Koselig at vi fortsatt har ham :)
• Det er kanskje vanskelig å bli kjent med folk, men når man først gjør det blir det ofte trofaste venner man har i lang tid




Sekkeløp og potetløp i parken foran Operahuset




Nordlendingene gjør et tappert forsøk på å fremme nasjonalfølelsen med allsanger som "Norge i rødt, hvitt og blått," "Alt for Norge" og Bigbangs "Wild Bird."






Eirik og Alvilde er glade nå som de har fått 17. mai-isen.

Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den, verden og de som bor der.

Sal 24,1

Påskeferie, del II

Her kommer altså den spennende fortsettelsen fra midt-semester-ferien min! På Fraser Island begynte det plutselig å regne en dag, mens vi holdt på med å grille middagen vår. Hele gjengen måtte derfor trykke seg sammen bak i bilen, i mørke vel å merke, for å spise middagen. Det hele var ganske absurd, den ene satte seg oppå potetgullposen, barbeque-saus og sand var overalt og alle sammen satt og lo under hele middagen. Heldigvis tok regnet raskt slutt, så vi kunne sette oss på stranda igjen med alle backpackerne.




Da turen var slutt søndag kveld måtte vi kjøre hele natta for å rekke seilbåtturen. Det gikk overraskende bra takket være festlige billeker, "gjett sangen" (vi gjettet gjennom nesten hele Maris ipod...) og stadig utkikk etter kenguruer på veien, og til tross for litt bensinproblemer (se del I) kom vi fram i god tid. Vi kjørte oppover kysten til Great Barier Reef. Seilbåtturen vi dro på varte i fire dager; vi dykket og snorkla underveis, og var i land på noen veldig fine strender. Det var en del andre ungdommer med på turen også, for det meste utenlandske studenter og turister som oss. Mannskapet bestod for det meste av europeere som var blitt lei av livet i storbyen og hadde rømt sørover for å ta livet med ro.








sukk...



Den ene dagen fikk vi prøve å dykke. Det var overskyet den dagen, så vi så ikke så mye som til vanlig, men det var likevel en opplevelse å svømme på havets dyp.







Siste dagen på seiltur.


Da turen var slutt kjørte vi den siste delen opp til Cairns, som ligger nesten helt nord i Australia, så langt nord at de har tropisk klima med regntid, som heldigvis var over da vi kom. Byen var veldig turistpreget, og det var fullt av ungdommer på tur. Den siste dagen var vi ganske slitne etter en lang ferie med tidlige morgener og seine kvelder, så vi gikk bare rundt i byen og bestemte oss for å grille ved havet (I Australia har de mange felles-griller som alle kan bruke). Vi møtte en morsom vennegjeng i 40-50-årene som lånte oss diverse utstyr, delte noen lokale grill-tips og lånte oss myggspray da de så vi trengte det. Det er noe av det jeg liker godt ved dette landet - folk er veldig hjelpsomme og flinke til å ta seg av hverandre, selv fremmede turister.



På den siste dagen hoppet jeg og Alvilde i fallskjerm ved stranda, over Great Barrier Reef. Det var et bittelite fly som tok oss opp langt over skyene, og et minutts fritt fall. Likevel var jeg skuffende lite nervøs og gira, og jeg satt til og med og gjespa på vei oppover, mens jeg så på enger og bananåkre som ble mindre og mindre. Men selvsagt var det gøy å hoppe ut og sveve gjennom lufta.




Og alle var enige om at det hadde vært en trivelig tur

Det er snart mai,

...og bladene begynner å falle fra trærne. For et land!!

Påskeferie del I

Denne påskefeiren hadde jeg tolv dager fri, og jeg og fire venner leide en bil og kjørte oppover østkysten, fra Brisbane til Cairns, ca 170 mil. Jeg reiste sammen med fire nordmenn, de eneste norske jeg kjenner her nede, og det var veldig deilig. Vi kunne høre på Postgirobygget og Bigbang i bilen så mye vi ville og snakke om menneskene vi så uten at de skjønte noe! For de som ikke vet det, kjører man på venstre side av veien i Australia, så alle var litt nervøse da vi satte oss inn for å kjøre fra flyplassen. Men det gikk selvfølgelig strålende etter hvert. Den første dagen dro vi til en liten by nord for Brisbane for å surfe og henge på stranda.


Dag nr to tok vi ferje over til Fraser Island, en sandøy et stykke utenfor kysten der man kan kjøre bil langs stranda for å komme til små innsjøer og regnskog. Vi slo oss sammen med en gjeng fra Sveits/Tyskland og campet der i tre dager. Øya var full av backpackere, fant vi ut, så på kveldene samla alle seg på stranda rundt bål og hørte på musikk og festa. God stemning. Det var veldig gøy å høre om alt de andre hadde opplevd på turene sine rundt i landet, selv om noen av dem virker som om de ikke har andre mål for reisen sin enn å feste hver kveld og sove om dagen.



Mari og Eirik prøver å se søte ut med hodet på skakke



Så gøy har jeg det på feire!




Sola gikk ned halv sju, så vi måtte lage mat i mørke, ved hjelp av en ti-kroners lommelykt jeg kjøpte dagen før. Heldigvis hadde Julian (en av sveitserne) vært kokk på feltturer i militæret, så dette var ingen problem for han, sa han. Fint for oss.


En av innsjøene på øya.






Hvordan kunne vel vi vite at bensinstasjonene i Australias outback stenger klokka ti på kvelden? Etter mye om og men haiket Eirik og Mari med en gigantisk trailer og var tilbake hos oss to timer seinere med ti liter bensin. Moro.


Jeg venter fortsatt på en del bilder som de andre tok (jeg tok ikke så mange selv) fra resten av turen, i Great Barrier Reef og Cairns. så del to kommer plutselig. Følg med!

Gamle minner...

To-tre dager i uka er jeg på musikkonservatoriet, som ligger for seg selv et stykke unna resten av universitetet. Der har jeg noen få fag, spiller litt på øvingsrommene og føler ofte at jeg er med i en skrekkfilm når jeg går gjennom gangene med fioliner som spiller forskjellige melodier i hvert rom. Jeg liker meg veldig godt der, men det hender jeg blir sliten av konkurransen som hele tiden er til stede blant studentene. Hvem får hovedrollen i den nye operaen som settes opp, hvem blir spurt om å komponere et stykke for skoleensemblet og hvem får kontrakt med symfoniorkesteret? Heldigvis gjelder ikke dette meg så mye, men det er likevel lett å glemme hva musikk skal handle om.

For litt siden kom jeg til å tenke på en liten bok pappa gav meg da jeg var åtte år gammel. Jeg hadde nettopp begynt å lære å spille piano, men syntes ikke det var så gøy å gjøre leksene, og øvde nesten ingenting. Så pappa gav meg en liten, grønn bok med notelinjer. Han sa at jeg kunne skrive ned sanger jeg selv likte, med noter og det hele. Så jeg satte meg ned ved det store brune pianoet i kjelleren og skrev ned min daværende yndlingssang, "I tårene skjules gleden" – en sang veldig få fortsatt husker. Jeg fikk en del hjelp, riktignok, men jeg satt nokså lenge og spilte sangen fra den grønne boka om og om igjen med én finger. Etter hvert ble det flere sanger, både Happy birthday, Amigos Para Siempre (Barcelona-OL-sangen) og en sang jeg komponerte selv - "Indianerne på tur" - i forbindelse med et skuespill jeg, Arnhild og PS lagde.

Jeg har funnet ut at den boka gav meg ganske mye mer glede enn Haydn-messen jeg må øve inn før jeg kan ta ferie.

For kanskje første gang i mitt liv har jeg stått opp tidlig bare for å se på soloppgangen. Jeg og Rachel fra Hong Kong stod opp klokka seks, vandret gjennom bushen med lommelykt og satt og så på soloppgangen i to timer. En fin morgen.

Jeg var i Blue Mountains denne helga også, på hyttetur med en gjeng fra konservatoriet. En kjempefin helg med kortspill, turer og noteknekk med noen av landets beste musikkstudenter. Det var gøy å være sammen med dem, selv om samtalen om Debussy og Ravels harmonikk dro litt ut etter min smak...*sukk*

Denne helga har jeg vært på mange små turer, til Blue Mountains, Manly Beach og Royal National Park. Det føles fortsatt ikke som om studieåret har startet, så jeg bruker tiden på å bli kjent og reise litt rundt. Blue Mountains ligger et par timer utenfor byen. Det er et stort fjellområde med en slags regnskog og eukalyptus-trær. Det skal visstnok være kenguruer og koalaer der også, men vi så ingen enda vi lette ganskeså lenge... Vi hadde det veldig gøy, gikk i fjellet hele dagen og stoppet på "view points" som lå langs stien ca hver 100 meter.



"De tre søstre"


Adeline, min franske venninne, klatrer i fjellet




Italienerne ble trøtte og sovnet da vi stoppet for lunsj



Dagen etter dro vi til en av Sydney-strendene for å surfe, sånn at vi ikke skulle glemme alt vi hadde lært. Jeg var litt nervøs for å gjøre det sammen med alle de proffe surfeguttene som cruiser rundt på stranda. Men heldigvis møtte vi en stor gjeng som gikk på surfekurs, og var enda mer nybegynnere enn oss. Så jeg holdt meg i nærheten av dem, lot som om jeg var litt proffere enn jeg er, gav dem noen tips på veien og følte meg flink. Etterpå tok vi ferja tilbake til byen og så hoppende delfiner på veien!

I dag var jeg på skoletur til en nasjonalpark med Outdoors education-klassen min. Det er tidenes fag! To overnattingsturer i naturen og fem forelesninger er hele faget. Så i dag gikk jeg og masse amerikanere og australiere på tur langs klippene, møtte en lokal mann som fisket etter blekkspruter, badet i lagunen og lærte om aborginerne.






Så jeg har det bra for tiden, men føler ikke at jeg har slått meg helt til ro her i byen ennå. Så langt har jeg vært borte hver eneste helg siden jeg kom hit, og siden jeg har fri både mandag og fredag kan det lett bli lange turer, enten til ywam-basen eller til andre steder. Så jeg har ingen rutiner i det hele tatt, nesten, og skolearbeidet henger litt etter (men det sier jo alle studenter). Men livet er bra likevel, og jeg er glad for å være her jeg er.

Surfing!

I helga var jeg på surfetur med noen venner. Vi dro til en strand der de hadde en surfcamp med instruktører som kunne lære oss det. Det ble tidenes helg - gøye folk, masse grillmat, beachparty, ute fra byens kjas og byens mas og fire-fem timers surfing hver dag! For en sport - jeg hadde det så gøy!! Bølgene var ikke så altfor store og jeg fikk et stort brett som det var lett å stå på. Jeg kjente selvtilliten stige, og prøvde meg på forskjellige triks og padlet ut på dypet. Alt gikk veldig bra, helt til de gav meg et mindre brett, og jeg falt av brettet fire ganger etter hverandre. Men jeg hadde det moro og klarte meg etter hvert.


Stranda vi var på var ganske folketom i forhold til Sydney-strendene. Deilig.








I'm ridin the waves



Jeg ble kjent med tre norske studenter (pluss en fransk og en tysk). Veldig gøy å være med nordmenn igjen.



Det var den turen. Nye kommer.

catching the wave!

En uke med forelesninger, leting og løping rundt på universitetet for å finne riktige klasserom og tre kvarters(!) kø for å kjøpe forelesningshefte har vist meg at jeg ikke er helt ferdig med ferie ennå. Nå drar jeg på surfetur i tre dager! Bare meg, en lang strand, solkrem, Jack Johnson og Beach Boys, nye venner, solnedgang og store bølger (forhåpentligvis ikke så veldig store...) og Australias høyeste haiangreps-rate på mange tiår;) Jeg er veldig klar.

O-week

Om en uke begynner jeg på universitetet, så denne uka har vi informasjonsdager og o-week (orientation-uke). Det skal visstnok være en lang uke med masse festing, bli-kjent-arrangementer og konserter. Føles nesten som fadderuke på Blindern, bare med 30 000 flere studenter.

Så i dag dro jeg ned til musikkonservatoriet for å være med på åpningsdagen. Konservatoriet er et av de fineste stedene i Sydney, synes jeg. Det ligger rett ved havet, mellom opera-huset og Royal Botanical Gardens og ser ganske fasjonabelt ut. Rektoren holdt en rørende åpningstale om vår håpefulle framtid, fortalte at de har en av verdens topp 10 musikkutdannelser (!) og at bare èn av fem søkere fikk plassen. Jeg følte meg ganskeså stolt, selv om jeg aldri dro på audition og bare tar noen få fag der... Men jeg synes det blir veldig gøy å studere musikk igjen - å gå på konsertene til med-studenter og lære nye instrumenter på verdensmusikk-seminar.

Etter veldig, veldig mye informasjon dro vi ned til Bondi beach og møtte masse tyskere og en norsk student fra Oslo, veldig koselig. Men akkurat nå glemmer jeg alt om venner fra land og strand, kenguruer, storbyer, surfing og lange hvite strender. I stedet hører jeg på Odd Nordstoga synge "Min eigen song," ser på bilder fra sommerens Lofoten-tur og tenker at Norge er ganske bra det også.

Jeg har fått beskjed om at jeg ikke oppdaterer nok her på bloggen min, bortsett fra noen bilder her og der, så nå tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om hvordan jeg egentlig har det.















Vi feiret bursdagen til Stacey med å danse salsa! moro...

For tiden har jeg det helt utrolig bra!!! Jeg elsker Australia – mitt nye yndlingsland (utenom Norge, så klart…), og er veldig glad for at jeg valgte Sydney som studiested. Jeg har blitt ordentlig kjent med folk her på basen, og har fått gode venner. De er helt fantastiske folk – så gøye å være sammen med. De finner alltid på noe og inviterer til fester og selskaper hver uke. Vi drar på turer i byen, har grillfester i hagen og middagsoppvask blir til lovsangsstunder på en ikke-kunstig måte. Jeg synes det er veldig bra å være med Ungdom i Oppdrag igjen – de bruker så mye av fritiden sin på å be og lese i Bibelen, de gjør det på en naturlig og spennende måte og blir aldri overrasket når Gud svarer på bønnene deres. Jeg merker at jeg kommer til å savne dem når jeg begynner på universitetet om et par uker, og jeg kommer nok til å være her mye etter at studiene begynner også.


Dagene er veldig varierte, og jeg har forskjellige oppgaver hver dag. Noen ganger jobber jeg på kontoret, i hagen, noen ganger er jeg på kjøkkenet og av og til har jeg barnegruppe for små australske barn som snakker så bredt at jeg ikke skjønner dem. Ellers drar vi ofte på turer rundt i området for å besøke folk. Menneskene her er veldig åpne, folk hilser når man går forbi dem på gata, og man kan lett ha lange samtaler med fremmede man møter i butikken. Jeg liker sånt.



I helga begynte en ny DTS (bibelskole), blant annet med en norsk jente! Hun og to andre elever kom noen dager for tidlig, så jeg fikk i oppdrag å vise dem rundt i Sydney. Jeg har tross alt vært i sentrum fire ganger, så jeg er den perfekte guide! Vi tok en liten ferje over til Manly Beach og svømte og spilte strand-tennis. Etterpå gikk vi rundt operahuset og Darling Harbour og spiste is ved havna. Australia har vært varmest i verden de siste dagene, 47 grader hos oss på det meste, så havet var det beste stedet å være ved… Det varme været har ført til mange skogbranner, og det er stort sett det vi hører om på nyhetene her for tiden. Mange mennesker er døde, og hus og store områder er ødelagte av brann, særlig helt sør i landet (her jeg bor er det trygt…), og mange av brannene er påsatt. På mandag skulle jeg og tre andre egentlig på fjelltur i Blue Mountains, en times biltur unna, men der var det også brann noen steder. De tror en tenåringsgutt tente på den, trist…




En koala i et tre!

In the city of blinding lights

The more you see the less you know
The less you find out as you go
I knew much more then than I do now

Neon heart dayglo eyes
A city lit by fireflies
They're advertising in the skies
For people like us…

Bono

Naa skal jeg utnytte at jeg ligger noen timer foran alle andre, og vaere den foerste som oensker mitt lille fadderbarn Andrea til lykke med 1-aarsdagen, Ja maa hon leva!!

Og mens jeg er i gang, gratulerer til mamma og morfar ogsaa som fyller aar omtrent paa denne tida, glad i dere begge:)