Jeg får ikke sove. Jeg har prøvd litt av hvert og har satt opp vinduet selv om det er kaldt ute (ja, nå er det kaldt i Australia, kaldere enn i Norge...). Derfor prøver jeg heller å få tida til å gå med å skrive på denne bloggen min. Det er ikke så veldig ofte jeg får lest andres blogger, men en ting jeg har merka meg er at folk, kanskje flest jenter, veldig ofte skriver om de små gledene i livet - en fin 50-tallskjole de fant på loppemarked, en vakker sang de har oppdaget fra en (gjerne ukjent) artist eller en koselig kveld med gode venner og fin mat. Så nå skal jeg óg skrive om en liten glede i livet mitt.

Vi (jeg og diverse andre) har ofte snakket om at livet skulle vært mer som en musikal. Man skulle kunne gå nedover gata og plutselig se en tilfeldig fyr begynne å danse og synge om noe som skjedde i livet hans. Så skulle hele gata slutte med det de holdt på med og bli med i koret, ta bakern og blomsterhandleren i armen og danse nedover hovedgata til musikken stopper og alle går tilbake til sine gjøremål. Og akkurat dette skjedde med meg for noen dager siden, om enn litt mindre dramatisk.

Newtown, området jeg bor i i Sydney, ligger litt unna sentrum, og er fullt av små utekafeer og alternative butikker og restauranter, blant annet en peruansk og en dansk (!) restaurant rett rundt hjørnet. Menneskene som bor her er unge, gjerne studenter, og veldig mange er kunstnere eller musikere. Det er alltid liv og mange mennesker i gatene, både dag og natt. Jeg liker godt å bo her. En kveld for ikke så lenge siden gikk jeg hjem fra universitetet, nedover gata jeg alltid går på, og hørte plutelig musikk fra en av sidegatene. Jeg bestemte meg for å se litt nærmere på det. Da jeg kom ned så jeg at noen hadde stilt seg opp inne i en liten paviljong i krysset mellom to gågater; tre menn med gitar, en liten tromme og trekkspill. De hadde ingen pengekasse eller flosshatt til å samle penger i, men bare satt og spilte for moro skyld. Og ikke bare kom flere og flere bort for å høre på, men et gammelt par begynte plutselig å danse vals eller ett eller annet ved siden av det lille bandet. Og plutselig var det flere som ville gjøre det samme, unge par som gikk hånd i hånd stoppet og ble med i dansen. Etter hvert begynte bandet å spille kjente sanger (kjente for aussiene, ikke for meg), og flere ble med å synge, og mange ble der og sang og pratet med hverandre helt til det mørknet og gatelysene lyste opp. Det var folkelig og fint, en morsom liten kveld i mitt liv.

(http://





www2.warwick.ac.uk/fac/arts/film/undergrads/outlines/fi101/singin_in_the_rain.jpg)

Noen har kommentert at det virker som om jeg ikke studerer her nede, og det stemmer selvfølgelig ikke (bare se på dette bildet!). Det er bare ikke like interessant å skrive om gruppeframføringer og oppgaveskriving som å fortelle om reiser og små turer jeg drar på.

Men akkurat nå holder jeg på med en oppgave som faktisk gjør meg veldig glad! Jeg analyserer Bob Dylan-albumet "Slow Train Coming," som har mange av mine yndlingssanger. Det er det første albumet han skrev etter at han ble kristen. Musikkstilen og framføringen er ganske lik som før, men alle tekstene handler om Gud og forholdet til ham, og mange kritiserte ham for det, noe jeg syns er litt interessant. Selv om han har vært litt fram og tilbake etter det er det i hvertfall ganske tydelig at han på den tiden syntes det var mindre viktig å beholde sine gamle fans enn å synge om det han trodde var sant. Her er begynnelsen på en av sangene hans, "I believe in you":


They ask me how I feel
And if my love is real
And how I know I'll make it through
And they, they look at me and frown
They'd like to drive me from this town
They don't want me around
'Cause I believe in you.

They show me to the door
They say don't come back no more
'Cause I don't be like they'd like me to
And I, I walk out on my own
A thousand miles from home
But I don't feel alone
'Cause I believe in you.

I believe in you even through the tears and the laughter
I believe in you even though we be apart
I believe in you even on the morning after
Oh, when the dawn is nearing
Oh, when the night is disappearing
Oh, this feeling is still here in my heart.

Bob Dylan 1979

Min fyrste syttande mai i eit framand land

Nå går det mot slutten av min første 17. mai utenfor Norge. Vi har vunnet grand prix, hundrevis av Nordmenn var med på feiring i Sydney og vi har masjert i tog nedover byens hovedgate. Dessuten vant jeg et vaffeljern i Sjømannskirkens lotteri i parken - mange grunner til å være glad!

Jeg spiste 17.mai-frokost sammen med en gjeng norske (og ganske mange svenske..) studenter, gikk i tog i byen med både korps og allsang og avsluttet feiringen med fest ved havna. Det var gøy å se så mange av våre kjære landsmenn samlet i byen, og alle var opptatt av å gjøre så mange norske ting som mulig. Vi spiste lunsj med røde, hvite og blå servietter og DJen på festen spilte bare band som DDE, Briskeby og a-ha. Det var likevel ganske mye som manglet som var litt for annerledes og som jeg savnet. Så for å feire mitt land (som jeg er veldig glad i) har jeg laget en liten liste over ting jeg liker ved Norge:




• Noen ting kan man snakke med alle i landet om – vi ser de samme nyhetene, samme gamle NRK-underholdning og man finner felles kjente med nesten alle
• Naturen er alltid nær, og man kan gå langt uten å møte et menneske
• Båtturer på sjøen om sommeren
• Frisk luft!
• Kald vinter – man kjenner seg levende når man går fra et 22 graders rom ut i -10.
• Selvironien – mange fra andre land har den ikke på samme måte
• Leverpostei! Jeg savner det mer enn både prim og brunost…
• Våren (som jeg gikk glipp av i år..)
• Stipendordningen – mine amerikanske venner tror ikke på den!
• Kongen! Koselig at vi fortsatt har ham :)
• Det er kanskje vanskelig å bli kjent med folk, men når man først gjør det blir det ofte trofaste venner man har i lang tid




Sekkeløp og potetløp i parken foran Operahuset




Nordlendingene gjør et tappert forsøk på å fremme nasjonalfølelsen med allsanger som "Norge i rødt, hvitt og blått," "Alt for Norge" og Bigbangs "Wild Bird."






Eirik og Alvilde er glade nå som de har fått 17. mai-isen.

Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den, verden og de som bor der.

Sal 24,1

Påskeferie, del II

Her kommer altså den spennende fortsettelsen fra midt-semester-ferien min! På Fraser Island begynte det plutselig å regne en dag, mens vi holdt på med å grille middagen vår. Hele gjengen måtte derfor trykke seg sammen bak i bilen, i mørke vel å merke, for å spise middagen. Det hele var ganske absurd, den ene satte seg oppå potetgullposen, barbeque-saus og sand var overalt og alle sammen satt og lo under hele middagen. Heldigvis tok regnet raskt slutt, så vi kunne sette oss på stranda igjen med alle backpackerne.




Da turen var slutt søndag kveld måtte vi kjøre hele natta for å rekke seilbåtturen. Det gikk overraskende bra takket være festlige billeker, "gjett sangen" (vi gjettet gjennom nesten hele Maris ipod...) og stadig utkikk etter kenguruer på veien, og til tross for litt bensinproblemer (se del I) kom vi fram i god tid. Vi kjørte oppover kysten til Great Barier Reef. Seilbåtturen vi dro på varte i fire dager; vi dykket og snorkla underveis, og var i land på noen veldig fine strender. Det var en del andre ungdommer med på turen også, for det meste utenlandske studenter og turister som oss. Mannskapet bestod for det meste av europeere som var blitt lei av livet i storbyen og hadde rømt sørover for å ta livet med ro.








sukk...



Den ene dagen fikk vi prøve å dykke. Det var overskyet den dagen, så vi så ikke så mye som til vanlig, men det var likevel en opplevelse å svømme på havets dyp.







Siste dagen på seiltur.


Da turen var slutt kjørte vi den siste delen opp til Cairns, som ligger nesten helt nord i Australia, så langt nord at de har tropisk klima med regntid, som heldigvis var over da vi kom. Byen var veldig turistpreget, og det var fullt av ungdommer på tur. Den siste dagen var vi ganske slitne etter en lang ferie med tidlige morgener og seine kvelder, så vi gikk bare rundt i byen og bestemte oss for å grille ved havet (I Australia har de mange felles-griller som alle kan bruke). Vi møtte en morsom vennegjeng i 40-50-årene som lånte oss diverse utstyr, delte noen lokale grill-tips og lånte oss myggspray da de så vi trengte det. Det er noe av det jeg liker godt ved dette landet - folk er veldig hjelpsomme og flinke til å ta seg av hverandre, selv fremmede turister.



På den siste dagen hoppet jeg og Alvilde i fallskjerm ved stranda, over Great Barrier Reef. Det var et bittelite fly som tok oss opp langt over skyene, og et minutts fritt fall. Likevel var jeg skuffende lite nervøs og gira, og jeg satt til og med og gjespa på vei oppover, mens jeg så på enger og bananåkre som ble mindre og mindre. Men selvsagt var det gøy å hoppe ut og sveve gjennom lufta.




Og alle var enige om at det hadde vært en trivelig tur