Det er snart mai,

...og bladene begynner å falle fra trærne. For et land!!

Påskeferie del I

Denne påskefeiren hadde jeg tolv dager fri, og jeg og fire venner leide en bil og kjørte oppover østkysten, fra Brisbane til Cairns, ca 170 mil. Jeg reiste sammen med fire nordmenn, de eneste norske jeg kjenner her nede, og det var veldig deilig. Vi kunne høre på Postgirobygget og Bigbang i bilen så mye vi ville og snakke om menneskene vi så uten at de skjønte noe! For de som ikke vet det, kjører man på venstre side av veien i Australia, så alle var litt nervøse da vi satte oss inn for å kjøre fra flyplassen. Men det gikk selvfølgelig strålende etter hvert. Den første dagen dro vi til en liten by nord for Brisbane for å surfe og henge på stranda.


Dag nr to tok vi ferje over til Fraser Island, en sandøy et stykke utenfor kysten der man kan kjøre bil langs stranda for å komme til små innsjøer og regnskog. Vi slo oss sammen med en gjeng fra Sveits/Tyskland og campet der i tre dager. Øya var full av backpackere, fant vi ut, så på kveldene samla alle seg på stranda rundt bål og hørte på musikk og festa. God stemning. Det var veldig gøy å høre om alt de andre hadde opplevd på turene sine rundt i landet, selv om noen av dem virker som om de ikke har andre mål for reisen sin enn å feste hver kveld og sove om dagen.



Mari og Eirik prøver å se søte ut med hodet på skakke



Så gøy har jeg det på feire!




Sola gikk ned halv sju, så vi måtte lage mat i mørke, ved hjelp av en ti-kroners lommelykt jeg kjøpte dagen før. Heldigvis hadde Julian (en av sveitserne) vært kokk på feltturer i militæret, så dette var ingen problem for han, sa han. Fint for oss.


En av innsjøene på øya.






Hvordan kunne vel vi vite at bensinstasjonene i Australias outback stenger klokka ti på kvelden? Etter mye om og men haiket Eirik og Mari med en gigantisk trailer og var tilbake hos oss to timer seinere med ti liter bensin. Moro.


Jeg venter fortsatt på en del bilder som de andre tok (jeg tok ikke så mange selv) fra resten av turen, i Great Barrier Reef og Cairns. så del to kommer plutselig. Følg med!

Gamle minner...

To-tre dager i uka er jeg på musikkonservatoriet, som ligger for seg selv et stykke unna resten av universitetet. Der har jeg noen få fag, spiller litt på øvingsrommene og føler ofte at jeg er med i en skrekkfilm når jeg går gjennom gangene med fioliner som spiller forskjellige melodier i hvert rom. Jeg liker meg veldig godt der, men det hender jeg blir sliten av konkurransen som hele tiden er til stede blant studentene. Hvem får hovedrollen i den nye operaen som settes opp, hvem blir spurt om å komponere et stykke for skoleensemblet og hvem får kontrakt med symfoniorkesteret? Heldigvis gjelder ikke dette meg så mye, men det er likevel lett å glemme hva musikk skal handle om.

For litt siden kom jeg til å tenke på en liten bok pappa gav meg da jeg var åtte år gammel. Jeg hadde nettopp begynt å lære å spille piano, men syntes ikke det var så gøy å gjøre leksene, og øvde nesten ingenting. Så pappa gav meg en liten, grønn bok med notelinjer. Han sa at jeg kunne skrive ned sanger jeg selv likte, med noter og det hele. Så jeg satte meg ned ved det store brune pianoet i kjelleren og skrev ned min daværende yndlingssang, "I tårene skjules gleden" – en sang veldig få fortsatt husker. Jeg fikk en del hjelp, riktignok, men jeg satt nokså lenge og spilte sangen fra den grønne boka om og om igjen med én finger. Etter hvert ble det flere sanger, både Happy birthday, Amigos Para Siempre (Barcelona-OL-sangen) og en sang jeg komponerte selv - "Indianerne på tur" - i forbindelse med et skuespill jeg, Arnhild og PS lagde.

Jeg har funnet ut at den boka gav meg ganske mye mer glede enn Haydn-messen jeg må øve inn før jeg kan ta ferie.