The End!

 Jeg er ferdig med studiehalvåret (som varte bare tre måneder for meg), har flyttet ut av min lille leilighet i en av verdens vakreste byer, har tilbrakt tre dager på sykehus for første gang i mitt liv, vært på avskjedsfester- og middager for diverse folk som reiser hjem og ser nå at min tid i Australia nærmer seg slutten. I morgen drar jeg til New Zealand i to uker, og etter det har jeg bare noen få dager i Sydney før jeg reiser heim te mor. Jeg føler meg ikke ferdig med Australia ennå - det er fortsatt masse jeg gjerne vil se og mennesker jeg skulle likt å bli bedre kjent med. Men det er noe spesielt med å dra hjem til et sted hvor jeg kjenner mange, hvor familien min er og venner som har kjent meg lenger enn noen få måneder og der sola skinner til langt på natt!

Men jeg er veldig klar for min siste reise i Oseania, og om en liten stund er dette meg og en av mine tyske venner, på vandring gjennom New Zealand...

Youth Street

Nå er det vinter i Australia, og faktisk ganske kaldt (jakke-vær av og til). Det er altså slutt på ettermiddager på stranda og utekino i parken, og jeg må finne på andre ting å bruke fritiden på. Én av de tinga er Youth Street, ungdomsarbeidet til ywam. Hver lørdag kommer ungdommer fra 12-17 år og lærer å skate, spille i band, tegne/graffiti og spille basket. Og etterpå er det møte. Området er ikke det beste i Sydney, det er lite å gjøre for barn og unge og mange kjeder seg. Derfor er det ganske mange som kommer, og det er overraskende hvor lett det er å komme i kontakt med mange av dem og hvor gøy vi faktisk har det sammen! En av de første kveldene var det flere som ble kristne også! Jeg liker meg der.

To av de andre lederne (Brian og Suzanne) er veldig kule, synes jeg...

Skatekonkurranse på kvelden. PS: jeg er veldig fornøyd med layouten her på bloggen min, bilder til høyre og venstre og bildetekst og mellomrom akkurat der det skal være;) jess!

Jeg får ikke sove. Jeg har prøvd litt av hvert og har satt opp vinduet selv om det er kaldt ute (ja, nå er det kaldt i Australia, kaldere enn i Norge...). Derfor prøver jeg heller å få tida til å gå med å skrive på denne bloggen min. Det er ikke så veldig ofte jeg får lest andres blogger, men en ting jeg har merka meg er at folk, kanskje flest jenter, veldig ofte skriver om de små gledene i livet - en fin 50-tallskjole de fant på loppemarked, en vakker sang de har oppdaget fra en (gjerne ukjent) artist eller en koselig kveld med gode venner og fin mat. Så nå skal jeg óg skrive om en liten glede i livet mitt.

Vi (jeg og diverse andre) har ofte snakket om at livet skulle vært mer som en musikal. Man skulle kunne gå nedover gata og plutselig se en tilfeldig fyr begynne å danse og synge om noe som skjedde i livet hans. Så skulle hele gata slutte med det de holdt på med og bli med i koret, ta bakern og blomsterhandleren i armen og danse nedover hovedgata til musikken stopper og alle går tilbake til sine gjøremål. Og akkurat dette skjedde med meg for noen dager siden, om enn litt mindre dramatisk.

Newtown, området jeg bor i i Sydney, ligger litt unna sentrum, og er fullt av små utekafeer og alternative butikker og restauranter, blant annet en peruansk og en dansk (!) restaurant rett rundt hjørnet. Menneskene som bor her er unge, gjerne studenter, og veldig mange er kunstnere eller musikere. Det er alltid liv og mange mennesker i gatene, både dag og natt. Jeg liker godt å bo her. En kveld for ikke så lenge siden gikk jeg hjem fra universitetet, nedover gata jeg alltid går på, og hørte plutelig musikk fra en av sidegatene. Jeg bestemte meg for å se litt nærmere på det. Da jeg kom ned så jeg at noen hadde stilt seg opp inne i en liten paviljong i krysset mellom to gågater; tre menn med gitar, en liten tromme og trekkspill. De hadde ingen pengekasse eller flosshatt til å samle penger i, men bare satt og spilte for moro skyld. Og ikke bare kom flere og flere bort for å høre på, men et gammelt par begynte plutselig å danse vals eller ett eller annet ved siden av det lille bandet. Og plutselig var det flere som ville gjøre det samme, unge par som gikk hånd i hånd stoppet og ble med i dansen. Etter hvert begynte bandet å spille kjente sanger (kjente for aussiene, ikke for meg), og flere ble med å synge, og mange ble der og sang og pratet med hverandre helt til det mørknet og gatelysene lyste opp. Det var folkelig og fint, en morsom liten kveld i mitt liv.

(http://





www2.warwick.ac.uk/fac/arts/film/undergrads/outlines/fi101/singin_in_the_rain.jpg)

Noen har kommentert at det virker som om jeg ikke studerer her nede, og det stemmer selvfølgelig ikke (bare se på dette bildet!). Det er bare ikke like interessant å skrive om gruppeframføringer og oppgaveskriving som å fortelle om reiser og små turer jeg drar på.

Men akkurat nå holder jeg på med en oppgave som faktisk gjør meg veldig glad! Jeg analyserer Bob Dylan-albumet "Slow Train Coming," som har mange av mine yndlingssanger. Det er det første albumet han skrev etter at han ble kristen. Musikkstilen og framføringen er ganske lik som før, men alle tekstene handler om Gud og forholdet til ham, og mange kritiserte ham for det, noe jeg syns er litt interessant. Selv om han har vært litt fram og tilbake etter det er det i hvertfall ganske tydelig at han på den tiden syntes det var mindre viktig å beholde sine gamle fans enn å synge om det han trodde var sant. Her er begynnelsen på en av sangene hans, "I believe in you":


They ask me how I feel
And if my love is real
And how I know I'll make it through
And they, they look at me and frown
They'd like to drive me from this town
They don't want me around
'Cause I believe in you.

They show me to the door
They say don't come back no more
'Cause I don't be like they'd like me to
And I, I walk out on my own
A thousand miles from home
But I don't feel alone
'Cause I believe in you.

I believe in you even through the tears and the laughter
I believe in you even though we be apart
I believe in you even on the morning after
Oh, when the dawn is nearing
Oh, when the night is disappearing
Oh, this feeling is still here in my heart.

Bob Dylan 1979

Min fyrste syttande mai i eit framand land

Nå går det mot slutten av min første 17. mai utenfor Norge. Vi har vunnet grand prix, hundrevis av Nordmenn var med på feiring i Sydney og vi har masjert i tog nedover byens hovedgate. Dessuten vant jeg et vaffeljern i Sjømannskirkens lotteri i parken - mange grunner til å være glad!

Jeg spiste 17.mai-frokost sammen med en gjeng norske (og ganske mange svenske..) studenter, gikk i tog i byen med både korps og allsang og avsluttet feiringen med fest ved havna. Det var gøy å se så mange av våre kjære landsmenn samlet i byen, og alle var opptatt av å gjøre så mange norske ting som mulig. Vi spiste lunsj med røde, hvite og blå servietter og DJen på festen spilte bare band som DDE, Briskeby og a-ha. Det var likevel ganske mye som manglet som var litt for annerledes og som jeg savnet. Så for å feire mitt land (som jeg er veldig glad i) har jeg laget en liten liste over ting jeg liker ved Norge:




• Noen ting kan man snakke med alle i landet om – vi ser de samme nyhetene, samme gamle NRK-underholdning og man finner felles kjente med nesten alle
• Naturen er alltid nær, og man kan gå langt uten å møte et menneske
• Båtturer på sjøen om sommeren
• Frisk luft!
• Kald vinter – man kjenner seg levende når man går fra et 22 graders rom ut i -10.
• Selvironien – mange fra andre land har den ikke på samme måte
• Leverpostei! Jeg savner det mer enn både prim og brunost…
• Våren (som jeg gikk glipp av i år..)
• Stipendordningen – mine amerikanske venner tror ikke på den!
• Kongen! Koselig at vi fortsatt har ham :)
• Det er kanskje vanskelig å bli kjent med folk, men når man først gjør det blir det ofte trofaste venner man har i lang tid




Sekkeløp og potetløp i parken foran Operahuset




Nordlendingene gjør et tappert forsøk på å fremme nasjonalfølelsen med allsanger som "Norge i rødt, hvitt og blått," "Alt for Norge" og Bigbangs "Wild Bird."






Eirik og Alvilde er glade nå som de har fått 17. mai-isen.

Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den, verden og de som bor der.

Sal 24,1