Gamle minner...

To-tre dager i uka er jeg på musikkonservatoriet, som ligger for seg selv et stykke unna resten av universitetet. Der har jeg noen få fag, spiller litt på øvingsrommene og føler ofte at jeg er med i en skrekkfilm når jeg går gjennom gangene med fioliner som spiller forskjellige melodier i hvert rom. Jeg liker meg veldig godt der, men det hender jeg blir sliten av konkurransen som hele tiden er til stede blant studentene. Hvem får hovedrollen i den nye operaen som settes opp, hvem blir spurt om å komponere et stykke for skoleensemblet og hvem får kontrakt med symfoniorkesteret? Heldigvis gjelder ikke dette meg så mye, men det er likevel lett å glemme hva musikk skal handle om.

For litt siden kom jeg til å tenke på en liten bok pappa gav meg da jeg var åtte år gammel. Jeg hadde nettopp begynt å lære å spille piano, men syntes ikke det var så gøy å gjøre leksene, og øvde nesten ingenting. Så pappa gav meg en liten, grønn bok med notelinjer. Han sa at jeg kunne skrive ned sanger jeg selv likte, med noter og det hele. Så jeg satte meg ned ved det store brune pianoet i kjelleren og skrev ned min daværende yndlingssang, "I tårene skjules gleden" – en sang veldig få fortsatt husker. Jeg fikk en del hjelp, riktignok, men jeg satt nokså lenge og spilte sangen fra den grønne boka om og om igjen med én finger. Etter hvert ble det flere sanger, både Happy birthday, Amigos Para Siempre (Barcelona-OL-sangen) og en sang jeg komponerte selv - "Indianerne på tur" - i forbindelse med et skuespill jeg, Arnhild og PS lagde.

Jeg har funnet ut at den boka gav meg ganske mye mer glede enn Haydn-messen jeg må øve inn før jeg kan ta ferie.