Noen har kommentert at det virker som om jeg ikke studerer her nede, og det stemmer selvfølgelig ikke (bare se på dette bildet!). Det er bare ikke like interessant å skrive om gruppeframføringer og oppgaveskriving som å fortelle om reiser og små turer jeg drar på.

Men akkurat nå holder jeg på med en oppgave som faktisk gjør meg veldig glad! Jeg analyserer Bob Dylan-albumet "Slow Train Coming," som har mange av mine yndlingssanger. Det er det første albumet han skrev etter at han ble kristen. Musikkstilen og framføringen er ganske lik som før, men alle tekstene handler om Gud og forholdet til ham, og mange kritiserte ham for det, noe jeg syns er litt interessant. Selv om han har vært litt fram og tilbake etter det er det i hvertfall ganske tydelig at han på den tiden syntes det var mindre viktig å beholde sine gamle fans enn å synge om det han trodde var sant. Her er begynnelsen på en av sangene hans, "I believe in you":


They ask me how I feel
And if my love is real
And how I know I'll make it through
And they, they look at me and frown
They'd like to drive me from this town
They don't want me around
'Cause I believe in you.

They show me to the door
They say don't come back no more
'Cause I don't be like they'd like me to
And I, I walk out on my own
A thousand miles from home
But I don't feel alone
'Cause I believe in you.

I believe in you even through the tears and the laughter
I believe in you even though we be apart
I believe in you even on the morning after
Oh, when the dawn is nearing
Oh, when the night is disappearing
Oh, this feeling is still here in my heart.

Bob Dylan 1979

Min fyrste syttande mai i eit framand land

Nå går det mot slutten av min første 17. mai utenfor Norge. Vi har vunnet grand prix, hundrevis av Nordmenn var med på feiring i Sydney og vi har masjert i tog nedover byens hovedgate. Dessuten vant jeg et vaffeljern i Sjømannskirkens lotteri i parken - mange grunner til å være glad!

Jeg spiste 17.mai-frokost sammen med en gjeng norske (og ganske mange svenske..) studenter, gikk i tog i byen med både korps og allsang og avsluttet feiringen med fest ved havna. Det var gøy å se så mange av våre kjære landsmenn samlet i byen, og alle var opptatt av å gjøre så mange norske ting som mulig. Vi spiste lunsj med røde, hvite og blå servietter og DJen på festen spilte bare band som DDE, Briskeby og a-ha. Det var likevel ganske mye som manglet som var litt for annerledes og som jeg savnet. Så for å feire mitt land (som jeg er veldig glad i) har jeg laget en liten liste over ting jeg liker ved Norge:




• Noen ting kan man snakke med alle i landet om – vi ser de samme nyhetene, samme gamle NRK-underholdning og man finner felles kjente med nesten alle
• Naturen er alltid nær, og man kan gå langt uten å møte et menneske
• Båtturer på sjøen om sommeren
• Frisk luft!
• Kald vinter – man kjenner seg levende når man går fra et 22 graders rom ut i -10.
• Selvironien – mange fra andre land har den ikke på samme måte
• Leverpostei! Jeg savner det mer enn både prim og brunost…
• Våren (som jeg gikk glipp av i år..)
• Stipendordningen – mine amerikanske venner tror ikke på den!
• Kongen! Koselig at vi fortsatt har ham :)
• Det er kanskje vanskelig å bli kjent med folk, men når man først gjør det blir det ofte trofaste venner man har i lang tid




Sekkeløp og potetløp i parken foran Operahuset




Nordlendingene gjør et tappert forsøk på å fremme nasjonalfølelsen med allsanger som "Norge i rødt, hvitt og blått," "Alt for Norge" og Bigbangs "Wild Bird."






Eirik og Alvilde er glade nå som de har fått 17. mai-isen.

Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den, verden og de som bor der.

Sal 24,1

Påskeferie, del II

Her kommer altså den spennende fortsettelsen fra midt-semester-ferien min! På Fraser Island begynte det plutselig å regne en dag, mens vi holdt på med å grille middagen vår. Hele gjengen måtte derfor trykke seg sammen bak i bilen, i mørke vel å merke, for å spise middagen. Det hele var ganske absurd, den ene satte seg oppå potetgullposen, barbeque-saus og sand var overalt og alle sammen satt og lo under hele middagen. Heldigvis tok regnet raskt slutt, så vi kunne sette oss på stranda igjen med alle backpackerne.




Da turen var slutt søndag kveld måtte vi kjøre hele natta for å rekke seilbåtturen. Det gikk overraskende bra takket være festlige billeker, "gjett sangen" (vi gjettet gjennom nesten hele Maris ipod...) og stadig utkikk etter kenguruer på veien, og til tross for litt bensinproblemer (se del I) kom vi fram i god tid. Vi kjørte oppover kysten til Great Barier Reef. Seilbåtturen vi dro på varte i fire dager; vi dykket og snorkla underveis, og var i land på noen veldig fine strender. Det var en del andre ungdommer med på turen også, for det meste utenlandske studenter og turister som oss. Mannskapet bestod for det meste av europeere som var blitt lei av livet i storbyen og hadde rømt sørover for å ta livet med ro.








sukk...



Den ene dagen fikk vi prøve å dykke. Det var overskyet den dagen, så vi så ikke så mye som til vanlig, men det var likevel en opplevelse å svømme på havets dyp.







Siste dagen på seiltur.


Da turen var slutt kjørte vi den siste delen opp til Cairns, som ligger nesten helt nord i Australia, så langt nord at de har tropisk klima med regntid, som heldigvis var over da vi kom. Byen var veldig turistpreget, og det var fullt av ungdommer på tur. Den siste dagen var vi ganske slitne etter en lang ferie med tidlige morgener og seine kvelder, så vi gikk bare rundt i byen og bestemte oss for å grille ved havet (I Australia har de mange felles-griller som alle kan bruke). Vi møtte en morsom vennegjeng i 40-50-årene som lånte oss diverse utstyr, delte noen lokale grill-tips og lånte oss myggspray da de så vi trengte det. Det er noe av det jeg liker godt ved dette landet - folk er veldig hjelpsomme og flinke til å ta seg av hverandre, selv fremmede turister.



På den siste dagen hoppet jeg og Alvilde i fallskjerm ved stranda, over Great Barrier Reef. Det var et bittelite fly som tok oss opp langt over skyene, og et minutts fritt fall. Likevel var jeg skuffende lite nervøs og gira, og jeg satt til og med og gjespa på vei oppover, mens jeg så på enger og bananåkre som ble mindre og mindre. Men selvsagt var det gøy å hoppe ut og sveve gjennom lufta.




Og alle var enige om at det hadde vært en trivelig tur

Det er snart mai,

...og bladene begynner å falle fra trærne. For et land!!

Påskeferie del I

Denne påskefeiren hadde jeg tolv dager fri, og jeg og fire venner leide en bil og kjørte oppover østkysten, fra Brisbane til Cairns, ca 170 mil. Jeg reiste sammen med fire nordmenn, de eneste norske jeg kjenner her nede, og det var veldig deilig. Vi kunne høre på Postgirobygget og Bigbang i bilen så mye vi ville og snakke om menneskene vi så uten at de skjønte noe! For de som ikke vet det, kjører man på venstre side av veien i Australia, så alle var litt nervøse da vi satte oss inn for å kjøre fra flyplassen. Men det gikk selvfølgelig strålende etter hvert. Den første dagen dro vi til en liten by nord for Brisbane for å surfe og henge på stranda.


Dag nr to tok vi ferje over til Fraser Island, en sandøy et stykke utenfor kysten der man kan kjøre bil langs stranda for å komme til små innsjøer og regnskog. Vi slo oss sammen med en gjeng fra Sveits/Tyskland og campet der i tre dager. Øya var full av backpackere, fant vi ut, så på kveldene samla alle seg på stranda rundt bål og hørte på musikk og festa. God stemning. Det var veldig gøy å høre om alt de andre hadde opplevd på turene sine rundt i landet, selv om noen av dem virker som om de ikke har andre mål for reisen sin enn å feste hver kveld og sove om dagen.



Mari og Eirik prøver å se søte ut med hodet på skakke



Så gøy har jeg det på feire!




Sola gikk ned halv sju, så vi måtte lage mat i mørke, ved hjelp av en ti-kroners lommelykt jeg kjøpte dagen før. Heldigvis hadde Julian (en av sveitserne) vært kokk på feltturer i militæret, så dette var ingen problem for han, sa han. Fint for oss.


En av innsjøene på øya.






Hvordan kunne vel vi vite at bensinstasjonene i Australias outback stenger klokka ti på kvelden? Etter mye om og men haiket Eirik og Mari med en gigantisk trailer og var tilbake hos oss to timer seinere med ti liter bensin. Moro.


Jeg venter fortsatt på en del bilder som de andre tok (jeg tok ikke så mange selv) fra resten av turen, i Great Barrier Reef og Cairns. så del to kommer plutselig. Følg med!

Gamle minner...

To-tre dager i uka er jeg på musikkonservatoriet, som ligger for seg selv et stykke unna resten av universitetet. Der har jeg noen få fag, spiller litt på øvingsrommene og føler ofte at jeg er med i en skrekkfilm når jeg går gjennom gangene med fioliner som spiller forskjellige melodier i hvert rom. Jeg liker meg veldig godt der, men det hender jeg blir sliten av konkurransen som hele tiden er til stede blant studentene. Hvem får hovedrollen i den nye operaen som settes opp, hvem blir spurt om å komponere et stykke for skoleensemblet og hvem får kontrakt med symfoniorkesteret? Heldigvis gjelder ikke dette meg så mye, men det er likevel lett å glemme hva musikk skal handle om.

For litt siden kom jeg til å tenke på en liten bok pappa gav meg da jeg var åtte år gammel. Jeg hadde nettopp begynt å lære å spille piano, men syntes ikke det var så gøy å gjøre leksene, og øvde nesten ingenting. Så pappa gav meg en liten, grønn bok med notelinjer. Han sa at jeg kunne skrive ned sanger jeg selv likte, med noter og det hele. Så jeg satte meg ned ved det store brune pianoet i kjelleren og skrev ned min daværende yndlingssang, "I tårene skjules gleden" – en sang veldig få fortsatt husker. Jeg fikk en del hjelp, riktignok, men jeg satt nokså lenge og spilte sangen fra den grønne boka om og om igjen med én finger. Etter hvert ble det flere sanger, både Happy birthday, Amigos Para Siempre (Barcelona-OL-sangen) og en sang jeg komponerte selv - "Indianerne på tur" - i forbindelse med et skuespill jeg, Arnhild og PS lagde.

Jeg har funnet ut at den boka gav meg ganske mye mer glede enn Haydn-messen jeg må øve inn før jeg kan ta ferie.